Rectum og defekasjonsrefleksen
Avslutt matens vei med lagring i rectum, strekkutløst refleks og samspill mellom ikke-viljestyrt og viljestyrt sfinkter.
Fylling av rectum gir et signal
Rectum er endetarmen, den siste lagringsdelen før analkanalen. Når massebevegelser fører avføring inn, strekkes veggen. Strekkreseptorer registrerer endringen og sender nerveimpulser. Det kan utløse trang til avføring og reflekser som forbereder tømming.
Defekasjon betyr avføringstømming. Den automatiske delen av defekasjonsrefleksen involverer lokale nervenettverk og parasympatiske forbindelser via ryggmargen. Refleksen kan øke kontraksjoner i rectum og bidra til at den indre analsfinkteren slapper av. Fylling starter dermed en koordinert respons, ikke bare et passivt trykk mot en åpning.
To sfinktere gir forskjellig kontroll
Den indre analsfinkteren består av glatt muskulatur og er ikke viljestyrt. Den ytre analsfinkteren består av tverrstripet skjelettmuskulatur og kan påvirkes viljemessig. Sfinkter betyr lukkemuskel. Begge bidrar til å holde igjen innhold, men de styres på forskjellige måter.
Den ytre sfinkteren og bekkenbunnens muskler kan bidra til å utsette tømming når situasjonen ikke passer. Når tømming skal skje, må utgangen og bekkenbunnen kunne slappe av samtidig som innholdet drives fram. En sammentrekning alene gir ikke effektiv tømming dersom utgangen fortsatt er lukket.
Automatikk og bevisst kontroll må samordnes
Trangen formidler at rectum er fylt, mens kontrollen over ytre sfinkter gjør det mulig å velge tidspunkt. Ved utsettelse kan refleksaktiviteten avta og rectum tilpasse seg fyllingen en stund. Ny tilførsel av innhold kan senere gi ny strekk og trang.
Det er derfor nyttig å skille sansing, framdrift og utgangskontroll. Nerver må kunne registrere fylling, muskler må kunne flytte innholdet, og lukkemusklene må kunne slippe det ut. Disse funksjonene kan ikke reduseres til bare én «avføringsmuskel». Det gis ikke en bestemt normalfrekvens som passer alle.
Knytt tømmingen til hele fordøyelsesreisen
Maten begynner som en bolus i munnhulen, blir kymus i magesekken og møter videre enzymer og galle i tynntarmen. Små næringsstoffer tas opp gjennom epitelet. Monosakkarider og aminosyrer går hovedsakelig til blodet, mens mye langkjedet fett går som kylomikroner gjennom lymfen.
Restene går videre til tykktarmen, der vanninnholdet og sammensetningen endres, før de kommer til rectum. Defekasjon avslutter transporten gjennom lumen. Den er siste ledd i en prosess der maten både har blitt flyttet, kjemisk endret og delvis tatt ut av kanalens innhold underveis.
Forstå sammenhengen
Rectumfylling utløser automatiske signaler og avslapping av den indre sfinkteren, mens den ytre sfinkteren og bekkenbunnen bidrar til kontroll over tidspunktet. Avføringstømming krever samordning av framdrift og en utgang som kan åpnes.
Husk dette
- Rectumfylling aktiverer strekkreseptorer
- Refleksen øker peristaltikk og får indre sfinkter til å slappe av
- Indre sfinkter er ikke-viljestyrt
- Ytre sfinkter er viljestyrt
- Blod: monosakkarider og aminosyrer; lymfe: kylomikroner