Væskerom, kapillærutveksling og væskebalanse
Fordel kroppsvannet i væskerom, følg væske over kapillærveggen og balanser inntak, tap, tørste, ADH og RAAS.
Kroppsvannet er fordelt mellom rom
Omtrent 60 % av kroppsvekten brukes ofte som et eksempel på vannandel hos en voksen. Andelen varierer med alder og kroppssammensetning. Omtrent to tredeler av kroppsvannet ligger inne i cellene som intracellulærvæske, mens én tredel ligger utenfor som ekstracellulærvæske.
Ekstracellulærvæsken omfatter særlig plasma i blodårene og vevsvæske mellom cellene. Lymfe er væske som er tatt opp fra vevet i lymfeårene. Disse rommene utveksler væske, men har ulike grenser: cellemembranen skiller innsiden av cellen fra vevsvæsken, mens kapillærveggen skiller plasma fra vevet.
Trykk og osmose påvirker hvor vannet går
Hydrostatisk trykk er væsketrykk og kan presse væske gjennom en gjennomtrengelig vegg. Osmose er vannbevegelse som følge av forskjeller i konsentrasjon av stoffer som ikke passerer fritt. Over cellemembranen er dette viktig for om celler mister eller tar opp vann.
I kapillærene bidrar plasmaproteiner, særlig albumin, til et proteinosmotisk eller onkotisk trykk som motvirker filtrasjon ut i vevet. Kapillærveggen og dens glykokalyks, et tynt lag på celleoverflaten, er også viktige for barrierefunksjonen.
Lymfesystemet returnerer filtrert væske
En eldre, forenklet modell beskriver filtrasjon ved kapillærens arterielle ende og reabsorpsjon ved den venøse. I de fleste vev ved stabil tilstand foregår imidlertid en liten netto filtrasjon også mot den venøse enden. Den filtrerte væsken returneres hovedsakelig gjennom lymfesystemet, ikke ved vedvarende opptak i venøse kapillærer.
Lymfeårene tar opp overskuddsvæske og proteiner fra vevet og fører dem tilbake til blodbanen. Dermed er lymfedrenasje en nødvendig del av væskebalansen. Hvis filtrasjonen øker eller drenasjen ikke holder tritt, kan væske samle seg i vevet som ødem.
Inntak og tap må balansere over tid
Vann kommer fra drikke, mat og stoffskiftet. Metabolsk vann er vann som dannes ved omsetning av næringsstoffer. Vann tapes gjennom urin, avføring, hud og luftveier. Tapene endres blant annet med aktivitet, temperatur og pustemønster, så et væskeregnskap må forstås i sammenheng.
Nyrene regulerer særlig urintapet. De kan ikke stoppe alle tap gjennom hud og luftveier, men kan redusere hvor mye vann som går ut i urinen. Det er derfor samspillet mellom tilførsel, uunngåelige tap og justerbar utskillelse som opprettholder balansen.
Tørste og hormoner reagerer på ulike avvik
Hvis kroppsvæsken blir mer konsentrert, øker osmolariteten, antall osmotisk aktive partikler per væskevolum. Dette kan stimulere tørste og ADH. Hovedkjeden er økt osmolaritet → økt tørste + økt ADH → mer vann inn og mindre vann ut → lavere konsentrasjon.
Ved redusert sirkulerende volum kan RAAS bidra gjennom aldosteron, ADH og tørste. Tenk derfor på to spørsmål: har kroppen passende total mengde væske, og har væsken passende konsentrasjon? De henger sammen, men beskriver ikke det samme.
Forstå sammenhengen
Hydrostatisk trykk skyver væske, osmotisk trykk trekker vann mot løste stoffer, og lymfen returnerer overskudd fra vevet. På helkroppsnivå justerer tørste, ADH, RAAS og nyrene forholdet mellom vann inn og vann ut.
Husk dette
- Kroppsvannet ligger både i og utenfor cellene
- Hydrostatisk trykk fremmer filtrasjon; proteinosmotisk trykk motvirker den
- Lymfen returnerer filtrert vevsvæske og proteiner
- Økt osmolaritet stimulerer tørste og ADH
- Væskemengde og konsentrasjon er forskjellige mål