Pleuraeffusjon – væske som tar plass
Skill mekanismene bak transudat og eksudat, og observer pasienten trygt før og etter tapping.
Hva skjer i lungene?
Pleuraeffusjon er mer væske enn normalt i pleurarommet. Transudat oppstår ved endret hydrostatisk eller onkotisk trykk, for eksempel ved hjertesvikt. Eksudat skyldes lokal inflammasjon eller økt karlekkasje, som ved pneumoni, malignitet eller lungeemboli.
Væsken komprimerer lungen og reduserer ventilert volum. Hvor tungpustet pasienten blir, avhenger av mengde, hvor raskt den samles, underliggende lungefunksjon og årsaken.
Væske utenfor lungen begrenser utvidelsen
Pleuraeffusjon er mer væske enn normalt mellom pleurahinnene. Dette er forskjellig fra lungeødem, der væsken finnes i selve lungevevet og eventuelt alveolene. En stor pleuraeffusjon presser på lungen utenfra og reduserer plassen den kan utvide seg i. Pasienten kan derfor få tungpust og redusert kapasitet uten at selve luftveiene er trange.
Et transudat skyldes i hovedsak endrede trykk- eller proteinforhold, som ved hjertesvikt. Et eksudat oppstår blant annet ved lokal betennelse eller malignitet og har andre egenskaper. Ordene beskriver hvordan væsken er dannet; de er ikke selvstendige diagnoser. Prøve av pleuravæsken sammen med blodprøver og sykehistorie kan hjelpe med å skille mekanismene og finne årsaken.
Ultralyd kan vise mengde og plassering og brukes ved planlegging av punksjon eller dren. Etter et inngrep vurderes pust, smerte og sirkulasjon, og ny tungpust skal rapporteres raskt. Å fjerne væske kan gi symptomlindring, men væsken kan komme tilbake dersom grunnsykdommen fortsetter. Oppfølgingen må derfor omfatte både effekten på lungen og behandlingen av årsaken, for eksempel hjertesvikt, infeksjon eller kreft.
Gjenkjenn pasientbildet
Gradvis dyspné, tørrhoste og eventuelt pleurittisk smerte er vanlig. Klinisk kan du finne redusert thoraxbevegelse, dempet perkusjonslyd og svekket respirasjonslyd basalt på den affiserte siden.
Ultralyd og røntgen påviser væsken. Diagnostisk thoracentese kan avklare om væsken er transudat eller eksudat og undersøke celler og mikrober. Et stort nytt effusjon uten kjent forklaring krever årsaksutredning.
Sykepleierens kliniske blikk
Før tapping dokumenteres pust, metning, smerte og vitale tegn, og pasienten informeres og plasseres etter prosedyre. Under og etter inngrepet observeres hoste, smerte, dyspné, svimmelhet og forverring.
Plutselig dyspné eller ensidig redusert lungelyd etter thoracentese kan tyde på pneumothorax. Behandlingen retter seg ellers mot årsaken: for eksempel diurese ved hjertesvikt, antibiotika og drenasje ved komplisert infeksjon eller videre utredning ved malignitetsmistanke.
Prognose og livet videre
Pleuravæske kan forsvinne når den utløsende årsaken behandles eller væsken dreneres. Ved kronisk hjertesvikt eller kreft kan den komme tilbake og gi gjentatte episoder med tungpust.
Væsken er et tegn på annen sykdom, så det finnes ingen felles prognose for alle. Stor væskemengde, infeksjon i pleurahulen eller alvorlig grunnsykdom kan være livstruende. Noen får varig redusert lungebevegelighet etter et komplisert forløp.
Forstå sammenhengen
Pleuraeffusjon sier hva som har samlet seg og hvor; analyse av væsken og pasientens grunnsykdom forklarer hvorfor. Transudat peker ofte mot systemisk trykkubalanse, eksudat mot lokal sykdom.
Husk dette
- Pleuraeffusjon komprimerer lungen
- Transudat og eksudat har ulike mekanismer
- Væsken må knyttes til en årsak
- Observer for pneumothorax etter tapping